Sliten. Glad. Trøtt. Full av energi. Trist. Mett. Våken. Sulten. Imponert.
Pesimistisk. Stresset. Skuffet. Overrasket. Sint. Stolthet. Lettet. Optimistisk.
Mange fordeler, få ulemper = Pico Duarte = Utveksling.
Da har det gått 4 hele måneder. Det virker som at jeg har gått inn i en uvane på det å bruke 2-3 uker før jeg får satt meg ned, samlet tankene og skrevet dem ned til dere. Heldigvis, denne gangen, har jeg et par gode grunner. Først på lista er vel turen til Pico Duarte;
Helt klart det tøffeste jeg har opplevd, både fysisk og psykisk. Alle fra området rundt hovedstaden Santo Domingo møttes på kontoret en flott onsdags-ettermiddag. Der fikk jeg møte Julianne(norsk jente) og Maja(norsk jente), så det var gøy. Vi så i spanske bøker om Norge, både trist og flott egentlig. Bøkene får dem til å tro at vi går rundt i bunader hele tiden, alle lever i en fjord og plukker poteter som hovednæring. Så jo idyllisk ut da, men litt langt fra sannheten. UANSETT, så tok vi en 4 timers busstur opp i fjellene. Aldri vært så deilig å snakke norsk igjen, om vi ikke har så fint språk, så er det i hvertfall deeeeeil å snakke. Vi kom frem til en camp rundt 8 på kvelden, og det var tid for mat. Tiden fløy, og det var leggetid. Midt ute på plattingen sa guidene "legg deg ned der du er og sov". AFS sa aldri vi trengte å ta med liggeunderlag, så det ble til å sove på iskald betong 1500 meter over havet. Det at soveposen jeg fikk lånt fra en venninne, var laget for å sove på stranden, altså ikke noe varmeelemter whatsoever, hjalp ikke så voldsomt det heller. Etter en horribel natt på 4-5 timer var det på tide å stå opp, pakke påsaaaan og spise corn-flakes(uten melk, laktose intoleranse ftw) og komme seg ut på den 11 timers ferden oppover fjellet. Det å bare se jord, steiner og røtter, alt i en eneste lang oppoverbakke i 11 timer i strekk, var relativt demotiverende.
Vi kom nå frem til slutt da, nesten først og greier. Som betydde at vi måtte vente på mat til alle var kommet. Sulten var stor og tolmodigheten var lav, men I guess det ikke var noe valg. Etter tre timer venting, kom Thailand boysa og det var tid for mat - en halv potet og to skiver skinke. Den ene var mer skuffet enn den andre, jeg var mildt sagt forbannet. Kvelden kom, temperaturen sank til puslete 5 grader og det var god fyr i bålet. Vi sang alle vår egen nasjonalsang, folk danset og holdt på. Utrolig hvordan dominikanere er, a l d r i tomme for energi. Klokken slo godt over midnatt, og alle la seg. Oppe 05:00 SHARP, selvfølgelig begynte Thailand folket å begynne å prate klokken 04:00, så da ble alt håp om å sove sine fulle fem timer borte. Nåvel, kanskje frokost ble servert tidligere. 2 timer senere ble frokost servert, så var det ut å gå igjen. Vi var 2 timer unna toppen (3,098 meter/10,164 fot, høres mye høyere ut). Etter tre timer gåing kom vi E N D E L I G til toppen, litt av en mestringsfølelse. Vi slapp et norskt flagg utenfor stupet, patriotisk ass mann. The descent var på tide å ta seg av, det var å ta to-timers turen ned til campen, få med forsyninger(godteri, kjeks og en brus) også bar det ut på en 10-timers tur. Long story short, jeg har aldri i livet vært så sliten når vi kom frem sent på ettermiddagen den dagen. Skoene var et vrak, alle var dehydrerte og uten mat, igjen var det å vente på resten. Imens tok vi en tur til elva for å bade, vannet holdt en forfriskende temperatur på 10 grader, vi bet tenna sammen og mekka fæn meg det også!! En god bøørger(eller 4) til middag slo ikke feil, sinnsykt deilig følelse når vi var fremme. Vi skulle være der på campen i to netter, bare spille volleyball og slappe av. Aldri satt så mye pris på sitte på samme plass over lang tid og bare nyte det å ikke bruke beina til noe som helst - it's the little things.
Søndag morgen kom, og vi måtte pakke alt og sette oss ut på den 8 timers turen til der vi skulle spise Sancocho(syyykt digg) og sette oss på bussene hjemover. Jeg og Johannes gikk som noen helter, tok igjen alle gutta og kom frem blant de første. Mæx chillingz, ubeskrivelig å komme frem.
3-4 timer senere kom sistemann, og det var å si hade før vi satte oss på hver vår buss, de som skulle til sør og nord i landet. Jeg kom inn døra mi klokken 23:30 tror jeg, med skole neste dag. Spise -> Dusj -> sove i en seng for første gang på 4 netter. Jeg våknet kl 14:00 neste dag, så ble visst ikke så mye skole nei. Jeg gledet meg til å sette kameraet inn i pcen og få lastet opp bilder for en gangs skyld, men det fant jeg ingen sted gitt. Utrolig surt, 200 bilder rett i vasken. Bra Facebook eksisterer så jeg kan stjele bilder(enda en gang) og late som at jeg er flink.
1 uke med 2 prøver daglig, så kom fredagen og Johannes til Santo Domingo. Dette er forresten 2. ting på lista for hvorfor jeg ikke har skrevet tidligere. Det har seg sånn at i Moca, der Johannes bor, finnes det ikke en eneste fastfood kjede, og tilfeldigvis har det seg også sånn at jeg har alt på kjøpesenteret ved siden av huset. Jeg tror ikke vi spiste et eneste måltid i huset i løpet av den helgen. Vi var ute med venner fredag og lørdag, og på søndag var det en AFS aktivitet på stranda. En aldri så liten julefeiring blant palmene og de høye gradene. Vi var vel rundt 30-40 AFSere samlet, ordentlig morro altså. Johannes dro hjem med familien sin, og jeg dro hjem der 3 lekser og øve til prøve ventet meg.
En halv uke har gått siden den tid, må si lite interessant har skjedd, men heck, i morgen er det desember. Det betyr at det er 18 dager til jeg reiser til Guatemala - sweeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeet.
Legger ved nesten-selvtatte bilder.
Forresten, jeg så et lite ordtak jeg følte for å kopiere. Jeg pleier ikke være noe fan av å skrive om at alt er så forferdelig og trist, uten aldri ta seg bryet til å gjøre en ordentlig forskjell. Men jeg synes du bør lese dette, det var en god tankevekker.
If you have food in your fridge, clothe on your back, a roof over your head and a place to sleep » you're richer than 75% of the world. If you have money in the bank, your wallet and some spare charge you're among the 8% of the world's welthiest. If you have never experienced the danger of war, the agony of torture and the pain of starvation then you're luckier than 500 million people alive and suffering. And finally if you can read this message then you're more fortunate than 3 BILLION people who cannot read at all around the world. So next time you think that your life is worthless, think about it twice.
Ja, Blogspot gidder ikke å være buddy nok til at jeg skal få lagt ut bildene. De kommer så snart som mulig.
Vi kom nå frem til slutt da, nesten først og greier. Som betydde at vi måtte vente på mat til alle var kommet. Sulten var stor og tolmodigheten var lav, men I guess det ikke var noe valg. Etter tre timer venting, kom Thailand boysa og det var tid for mat - en halv potet og to skiver skinke. Den ene var mer skuffet enn den andre, jeg var mildt sagt forbannet. Kvelden kom, temperaturen sank til puslete 5 grader og det var god fyr i bålet. Vi sang alle vår egen nasjonalsang, folk danset og holdt på. Utrolig hvordan dominikanere er, a l d r i tomme for energi. Klokken slo godt over midnatt, og alle la seg. Oppe 05:00 SHARP, selvfølgelig begynte Thailand folket å begynne å prate klokken 04:00, så da ble alt håp om å sove sine fulle fem timer borte. Nåvel, kanskje frokost ble servert tidligere. 2 timer senere ble frokost servert, så var det ut å gå igjen. Vi var 2 timer unna toppen (3,098 meter/10,164 fot, høres mye høyere ut). Etter tre timer gåing kom vi E N D E L I G til toppen, litt av en mestringsfølelse. Vi slapp et norskt flagg utenfor stupet, patriotisk ass mann. The descent var på tide å ta seg av, det var å ta to-timers turen ned til campen, få med forsyninger(godteri, kjeks og en brus) også bar det ut på en 10-timers tur. Long story short, jeg har aldri i livet vært så sliten når vi kom frem sent på ettermiddagen den dagen. Skoene var et vrak, alle var dehydrerte og uten mat, igjen var det å vente på resten. Imens tok vi en tur til elva for å bade, vannet holdt en forfriskende temperatur på 10 grader, vi bet tenna sammen og mekka fæn meg det også!! En god bøørger(eller 4) til middag slo ikke feil, sinnsykt deilig følelse når vi var fremme. Vi skulle være der på campen i to netter, bare spille volleyball og slappe av. Aldri satt så mye pris på sitte på samme plass over lang tid og bare nyte det å ikke bruke beina til noe som helst - it's the little things.
Søndag morgen kom, og vi måtte pakke alt og sette oss ut på den 8 timers turen til der vi skulle spise Sancocho(syyykt digg) og sette oss på bussene hjemover. Jeg og Johannes gikk som noen helter, tok igjen alle gutta og kom frem blant de første. Mæx chillingz, ubeskrivelig å komme frem.
3-4 timer senere kom sistemann, og det var å si hade før vi satte oss på hver vår buss, de som skulle til sør og nord i landet. Jeg kom inn døra mi klokken 23:30 tror jeg, med skole neste dag. Spise -> Dusj -> sove i en seng for første gang på 4 netter. Jeg våknet kl 14:00 neste dag, så ble visst ikke så mye skole nei. Jeg gledet meg til å sette kameraet inn i pcen og få lastet opp bilder for en gangs skyld, men det fant jeg ingen sted gitt. Utrolig surt, 200 bilder rett i vasken. Bra Facebook eksisterer så jeg kan stjele bilder(enda en gang) og late som at jeg er flink.
1 uke med 2 prøver daglig, så kom fredagen og Johannes til Santo Domingo. Dette er forresten 2. ting på lista for hvorfor jeg ikke har skrevet tidligere. Det har seg sånn at i Moca, der Johannes bor, finnes det ikke en eneste fastfood kjede, og tilfeldigvis har det seg også sånn at jeg har alt på kjøpesenteret ved siden av huset. Jeg tror ikke vi spiste et eneste måltid i huset i løpet av den helgen. Vi var ute med venner fredag og lørdag, og på søndag var det en AFS aktivitet på stranda. En aldri så liten julefeiring blant palmene og de høye gradene. Vi var vel rundt 30-40 AFSere samlet, ordentlig morro altså. Johannes dro hjem med familien sin, og jeg dro hjem der 3 lekser og øve til prøve ventet meg.
En halv uke har gått siden den tid, må si lite interessant har skjedd, men heck, i morgen er det desember. Det betyr at det er 18 dager til jeg reiser til Guatemala - sweeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeet.
Legger ved nesten-selvtatte bilder.
Forresten, jeg så et lite ordtak jeg følte for å kopiere. Jeg pleier ikke være noe fan av å skrive om at alt er så forferdelig og trist, uten aldri ta seg bryet til å gjøre en ordentlig forskjell. Men jeg synes du bør lese dette, det var en god tankevekker.
If you have food in your fridge, clothe on your back, a roof over your head and a place to sleep » you're richer than 75% of the world. If you have money in the bank, your wallet and some spare charge you're among the 8% of the world's welthiest. If you have never experienced the danger of war, the agony of torture and the pain of starvation then you're luckier than 500 million people alive and suffering. And finally if you can read this message then you're more fortunate than 3 BILLION people who cannot read at all around the world. So next time you think that your life is worthless, think about it twice.
Ja, Blogspot gidder ikke å være buddy nok til at jeg skal få lagt ut bildene. De kommer så snart som mulig.
OI! Det der hørtes ikke lett ut. Og hele AFS gjengen i Chile begynte å klage greit mye da vi måtte gå i en time i oppoverbakke. Hahahaha!
SvarSlettStå på!
hahah jeg gikk nå og klaget i 11 timer i strekk da, pero YO PUDE!
SvarSlettStå på du også, vamos noruega!!
Imponerende å lese dette Jon:) Gleder meg til å se bilder fra denne turen.
SvarSlettKlem fra kalde nord:)
du er så syyyykt flink ass
SvarSlett