onsdag 1. februar 2012

BYTTET BLOGG

Ja, da har jeg valgt å bytte blogg. Blogspot nektet meg å legge ut bilder til dere, så det ble jo egentlig bare lange tekster, uten gledelige bilder eller flott layout. Navnet på denne bloggen var vel litt vanskelig, og det at jeg bare skrev på norsk gjorde at mange uten ferdigheter i norsk ble litt sure av seg.
Det betyr at fra Februar og ut blir alt på engelsk! Spennende.

Linken er som følger, utrolig original, i følge Ane Bjørnstad;
www.jonsolnor.wordpress.com

Sorry for stress

fredag 27. januar 2012

I am legend

Langhelg. Pur elsk.

Jeg er altså nå ferdig med min andre skoleuke etter juleferien. Det har vært to lange uker, en del lekser og arbeid og mye hygge. Nå er det endelig langhelg, og da nøyer ikke dominikanere seg med å bli der de er. Alle her i Santo Domingo drar til kystene for å slappe av på stranda. Butikker stenger og folk stikker. Da er det kult med AFS sine regler som sier at jeg ikke får lov til å dra utenfor byen enda. I favør til AFS, så fikk de tøyet reglene litt da, Johannes sitter currently på bussen fra Moca og skal komme ned hit for et par netter. Ærlig talt vet jeg ikke hva vi kan gjøre, ettersom alle løper hver sin vei i dag. Jeg ser for meg scener fra I am legend, en mann spasere rundt i NYC helt alene. Altfor pessimistisk, men jeg er jo litt bitter fordi jeg ikke kan bli med venner rundt i landet. 

Alt tull til side, vi er snart inne i februar, som betyr at jeg bare har Februar, Mars, April og Mai igjen på å gjøre dette året enda råere og morsommere. 4 måneder er jo ingenting, på en tiden skal hele landet utforskes, spansken skal perfeksjoneres og jeg vet ikke hva. Lite tid er det i alle fall.

Som dere kanskje vet, så må vi bruke uniform på skolen. Hver morgen klokken 7.30, imens vi synger nasjonalsangen og hever flagget på flaggstangen, går lærerene rundt og inspiserer oss. Feil sokker? ikke lov til å komme inn i timen. Mangler belte? ikke lov til å komme inn i timen. For langt hår? klipp deg og kom tilbake. Jeg glemte å si at hver klasse står på hver sin rad, med laveste person foran og stigende rekkefølge. Står du feil, blir du vist til plassen din av en lærer. I starten var jeg helt satt ut, for noe nazi greier tenkte jeg. Men nå er jeg veldig vandt til det, det er egentlig ikke noe problem. Men av og til, som i dag, har vi en dag hvor alle kler seg som de vil, og det er kakesalg og litt diverse. Jeg føler meg alltid som i Norge når sånne ting skjer, kjempe deilig å kunne sitte i timen i egne klær. Mangler bare den Dell pcen med Tetris på Facebook, så hadde det vært en perf norsk skoletime. Santo Padre, skal bli avslappende med lange norsktimer og uendelige samfunnsfagstimer når jeg kommer hjem i 3. klasse. 
Ja det stemmer (dvs. jeg håper det stemmer), jeg får godkjent året mitt. Er ikke gjort noe offisielt enda, men Asker VGS sa at det virker veldig lyst for godkjenning av året. YEEEEEEEEESS

Mer ubrukelige greier har jeg ikke å fortelle dere gitt, kan sikkert oppdatere med noen bilder og et par ord etter denne langhelgen. 

keep it strong, 
Jon




mandag 23. januar 2012

Jordskjelv maraton

Tilbake safe and sound, med et smil om munnen og bagasjen full av bønner, tortillas, salsaer og klær. Når sant skal sies, så kom jeg hjem for 6 dager siden, jeg har bare ikke orket å skrive til dere. Vi landet sent lørdag, så var det rett ut med venner. Dagen som fulgte var en søndag = stranden. Vi dro hele familien til en strand som heter Juan Dolio, ligger ca 45 minutter unna huset. Alltid like flott å dra dit. Jeg fikk til og med kjørt Wakeboard for første gang på 5 måneder, utrooolig gøy. Litt forskjell fra å falle i norske vann med den redselen for maneter og det iskalde vannet, til å lande i helt gjennomsiktig vann som holder 28-30 grader. Danza Kuduro ble spilt i bakgrunnen, helt paradis vett! Med lite lyst til å starte opp med skole igjen, sto mandagen for tur med opp klokken 6:30 og alt det styret der. Helt forferdelig, skal jeg være ærlig. Jeg klarte å sovne i hver eneste time, læreren ble relativt pissed, men heldigvis ikke nok til å gi oss lekser, så jeg har hatt en leksefri uke - føltes helt utrolig, ettersom jeg pleier å bruke 1-2 timer hver dag på disse leksene.

En liten endring i timeplanen; Kjemi og økonomi er byttet ut med fysikk, så det er gøy. Skjønner hvorfor du digger det, Ludvik! Det har vært en grei uke, ikke gjort noen store, bemerkelsesverdige ting. Bortsett fra å spise TacoBell da, hele gjengen der kjenner både meg og historien min, hvorfor jeg kom hit og hva jeg vil gjøre etter dette året. Det tar alltid 10 minutter å bestille en "combo número 12, con un taco aparte y un refresco de Pepsi". Jeg spiser alltid det samme, det er allerede slått inn i maskinen når jeg nærmer meg kassen. Minner litt om 4 cheeseburgere, sjokolademilkshake frokosten vår, Christian. Når du kan si "det vanlige" bør det ringe et par varselslys. DERFOR, ikke noe TacoBell        .... på en uke. SKAL klare det.

Februar nærmer seg, som vil si at Mid-Stay campen nærmer seg, som igjen vil si at vi får retten til å reise rundt i landet alene. DA skal det reises da! Cabarete, Puerto Plata, Samaná, Punta Cana, Casa de Campo - høres ut som en drøm. Don't get me wrong, Santo Domingo er kjempe kult, men jeg er litt lei av å være her hele tiden. Å reise betyr at penger flyr ut av vinduet, og når jeg ikke får lov til å jobbe her blir man ganske gjerrig på ting. Er jo ikke forsåvidt noe dumt i det da.

Akkuratt nå, klokken 16:52, dominikansk tid, ristet spisebordet og dermed PCen ganske så kraftig. Enda et jordskjelv, dette er det tredje på under 3 uker. Var litt spennende å oppleve, det minnet meg veldig om dagene i Haugesund med masse jordskjelv. Noe annet sjokkerende er hvor aktive alle dominikanerene er på Facebook, etter 1 sekund med risting sto det over hele Facebook "JORDSKJEEEELV", om SOPA kicker inn er vi dødsdømte, oss dominikanere...

Må ta en matteprøve i morgen, siden jeg ikke rakk å ta den før jeg dro til Guatemala, så jeg bør vel se litt på det. Jeg hadde tenkt til å legge med noen bilder for en gangs skyld, men det skal ikke  være lett nei! Blogspot gir seg ikke uten kamp, og siden jeg har lekser å gjøre, taper jeg vel for denne gang. Ferske bilder ligger på albumet "Lo dominicano tira pa lante no te confunda" på Facebook.

paz

fredag 6. januar 2012

I throw my spanish in the air sometimes, saying ayooo, YO COMPRENDOO

Først av alt; GODT NYTTÅR!
Er endelig på kjent tastatur, kjent PC, føler meg hjemme igjen med mine "æ", "ø", "å". Ah, the little things.

Klokken er i skrivende stund 01:11, jeg ligger nå her uten et hint av søvn. Passer jo greit, i og med at jeg ikke har skrevet på evigheter. Ganske morsomt forresten, å se hvordan ALLE logger på Facebook da klokken blir 01:00 her AKA 08:00 i Norge AKA første skoletime. Facebook er en del av læringen!

Men, let's get on with it!

Sist gang jeg skrev var jeg midt i et rush da alle satt i bilen imens jeg satt og skrev her på bloggen. Jeg får vel beklage igjen, men sånn ble det.
Vi dro altså bort fra storbyen, til en innsjø som heter Atitlan (PRECIOSO), som jeg har nevnt tidligere har 12 individuelle landsbyer, alle med hver sin vulkan. To av dem er fortsatt aktive, så det var jo litt spennende. Vertsmor hadde fortalt at man kunne gjøre alle slags sporter der, så jeg gledet meg veldig. Varmt vann, varm luft, ikke en bølge = WAKEBOARD TIME. Merkelig det der, hverken dominikanere eller guatemalere har ingen anelse om hva det er, heller ikke vannski. En litt skuffet Jon, men det gikk seg til vettu. Vi sjekket inn på hotellet, som lå rett ved vannet. Relativt lite hotell, veldig utradisjonelt, da vi sov 10 stykker fordelt på to rom. Mat og drikke var ikke inkludert, så vi hadde med en SVÆR isboks full av både mat og drikke. Ble ganske mange brødskiver som gikk ned, men det er vel det vi er vandt med, oss nordmenn?

Den kvelden dro fetter Luis, fetter Luis, to venner av dem og jeg ut på "markedsgata", som visstnok var hovedgata i den nærmest liggende landsbyen. Jeg har aldri sett så mange boder i en gate, og hvor alle selger akkuratt det samme. Armbånder, slippers og solbriller. Alt var jo billigere enn hva jeg noen gang hadde solgt de greiene for, så det blir jo alltid til at man kjøper masse man aldri får bruk for - bare fordi det er billig. Kanskje jeg har arvet sunnmørs tankegangen din, far? Uansett da, gutta ville lære norsk. Mer presist "Hvordan går det?", så jeg sa "Jeg er gay" og de gikk rundt og sa stolt "jai ar gay" til alle hvite fjes de så. Var morsomt når de traff på to svensker, da de svarte "Er ni? Va kul". Når folk her ler av mine feil når jeg snakker spansk, har jeg lov til å ta igjen litt vel?
Det ble en tidlig kveld, vi dro tilbake i 12 tiden til rommet, hvor en snorkende vertsfar lå og sov. Jeg ville heller sovet med en lampe i trynet og noen skrike meg i øret enn å høre på snorking. Det er noe med det, et eller annet som ikke funker.

Jeg lå fire timer før jeg fikk sovne, men kort tid etter kom kusine på 7 år klokken 10 og vekket oss alle. Vi våknet til en perfekt dag, så det var jo like greit. Jeg og gutta dro til bassenget, også til innsjøen hvor vi fant et skip/stor båt som hadde sunket - halvveis. For to måneder siden var det en storm som traff cirka midten av Guatemala, og spesielt hardt på denne innsjøen, som gjorde at vannstanden steg 4-5 meter. En uheldig båt, samt noen vakttårn som står nesten under vann. Etter en liten Titanic exploration dro vi med en båt, på tvers av innsjøen (tok en time, store greier!) og over til en annen landsby. Ikke store forskjellen, alle selger armbånd, slippers og solbriller - til samme pris. Kjøpte enda mer crap, også tok vi båten tilbake igjen. Vi la oss alle slitne i sengene og lukket øynene et par timer. Vi hadde bestilt et bord klokken 9, så vi stresset litt da klokka ble 20:30 da. Vi ankommer, og det eneste jeg hører er engelsk. Aldri sett så mange amerikanere på ett sted utenfor USA. Det var deilig da, litt lei av å høre spansk så mye.

Klokken slo tolv, og vi var inne i 2012. Klokken 12:01 var jeg i en ganske mørk gate uten noe særlig folk, hvor to store, bola gutter gikk i retning mot meg. Jeg tenkte "sweet, å bli ranet det aller første minuttet av 2012, det er bare dårlig gjort". Heldigvis kom både vertsfar og onkel ut av det blå, og de snudde. Er jo ikke sikkert de skulle rane meg, men er ikke helt feil å tro det heller. Nåvel, tilbake til hotellet igjen. Jeg og fettere + venner ble invitert til en fest på hotellet, så vi dro dit. Fullt av fulle 50 åringer, ikke noe spess kult. Vi smalt fyrverkeri istede, noe på et litt annet nivå enn hva vi har i Norge. Hadde ikke hørsel etter vi var ferdig. Rett til sengs klokken 03:00 ca, med snorkingen da. Ikke lett, det der.

Søndag kom, og vi pakket bilen, dro til markedsgata og kjøpte enda mer greier, også var det tid for å kjøre de 4 timene hjem. Vi er nå inne i fredag, som vi si at jeg har hatt ca 5 dager uten å gjøre noe som helst. Stå opp, spise, lese, se på tv, spise, spise mer også legge seg. Føler meg i form, te lo juro.

Overskriften er inspirert av Dynamite - Taio Cruz, det jeg egentlig prøver å si er at jeg endelig føler en fremgang i spansken. Jeg har følt at jeg traff "veggen" et par måneder siden, og jeg har ikke klart å komme meg noe særlig videre. Da var det godt å drømme sin første drøm på spansk. Milepæl! Nå mangler bare å telle naturlig på spansk, så erre bankers!

Bilder ligger på Facebook, feel free to stalk.

one love

fredag 30. desember 2011

¿A donde se fue el tiempo?

Ya han pasados 5 meses de estar aquí con AFS, y en verdad no se que pasó con el tiempo, entre haciendo tantas cosas en el colegio, gimnasio, amigos y actividades, se olvida fácilmente que el tiempo se va rápido y que hay que apreciar cada minuto que tienes. Pero ya sé que eso no es interesante para ustedes, así que empiezo escribir lo que he hecho hasta ahora. Hace dos días, nos fuimos a Antigua, una ciudad en Guatemala, más preciso la capital de Guatemala Antigua. Había muchas turistas allá y en verdad me sentí en casa. Vi a muchos rubios y también encontré a unas suecas. Al fin podía hablar un poquito de noruego, aunque me respondieron en sueco. De todos modos, hicimos una vuelta en casi toda la ciudad, compremos unos recuerdos, y fuimos a casa todos cansados cuando tocó la noche. El día siguiente había que descansarse, para hacerse listo para el sur. Todos los primos se fueron a una reunión, y yo me fui con mi mamá y papá al sur para ver unos terrenos y ir a la playa. Aunque me acostumbré a las playas mas nítidas del mundo (las de dominicana), me dio sorpresa la playa donde fuimos. Era negra. La arena era negra - algo nuevo para ese noruego. Las olas eran grandes, el mar era caliente y disfrutemos demasiado. Hoy, o ahora mismo, espero a la familia para irnos a un lago que se llama Atitlan, que contiene 12 pueblos al alrededor, donde cada pueblo tiene su propio volcán. Me han dicho que el lugar es hermoso, y que se hace muchas cosas divertidas allá. Vamos con la familia de mi tío y tía, así que seamos 4 jóvenes con casi las mismas edades. Pasaremos 2 noches y 3 días allá, voy a escribir en el blog cuando regreso.

Todas las fotos están en mi Facebook. Si no somos amigos en Facebook, agregame y veremos si nos conocemos para que puedas verlas. 

Con esto digo adiós, hablamos más tarde. 

Haha sorry alle norske, jeg planla aa skrive like mye paa spansk som paa norsk, men naa skal vi visst dra bort. Derfor rakk jeg ikke skrive noe paa norsk - Google Translate er vel trofast nok til aa gi deg en hjelpende haand. Unnskyld igjen, og bilder ligger paa Facebook. 

peace

lørdag 24. desember 2011

Feliz Navidad

Ya que tengo muchísimas visitas a este blog de países hispanohablantes, pensaba que podría escribir unas felicitaciones a ellos en español, ya que ellos no entienden noruego, por lo menos no tanto, aunque algunos han aprendido algunas palabras. Hoy es navidad, y espero que te la pases super bien, pero sobre todo, que tengas un próspero año nuevo con familia y amigos y conocidos. Estos tiempos existen solamente para disfrutar con tus queridos, con comida y bebida rica, y por supuesto los regalos al fin del día. Siguen disfrutar como yo, y haz un comentario abajo si ustedes quieren que sigo escribiendo algunas cosas en español para que entenderían más.
GOZA MUCHÍSIMO!

Hey, sorry for det. Jeg har hatt en del besoek fra mange spansktalende land, som tydligvis bruker Google Translate for aa faa med seg hva jeg skriver. Jeg tenkte aa gjoere ting litt lettere for dem, ettersom det er selveste julaften og saant. Uansett, jeg ville oenske dere alle en flott julaften. I fjor var det ribben som manglet, jeg kan huske vi solgte dansk ribbe paa Meny! I aar er det smoeret. Nei det er ikke tilfeldig, begge aar mangler vi to viktige grunner til at julematen vaar er saa hellig som den er. Alt dette betyr at jeg savner det kjempe masse, ribben er noe vi skal vaere stolt av altsaa. Kanskje vi ikke var foerst med aa preparere og spise den, saa er vi i alle fall reale fans av den. Norsk stolthet, i ovnen i de fleste hjem. Her, derimot, tror jeg det blir grillet biff, med tortillas, chilisaus, loek og god drikke. Jeg klager ikke, ikke i det hele tatt, men det er jo ikke det samme da.

Det aa vaere utvekslingsstudent paa julaften er jo ikke saa lett. Egentlig, saa vil jeg heller sitte hjemme i sofaen, med julesokk full av sjokolade (+ laktosepiller, laktose intoleranse ftw!) og se paa skikkelig barnslig tv som en liten unge. Rundt meg, masse snoe med Ruska(hunden) som loeper rundt som om hun var 10 aar yngre. Slik er det desverre ikke, da er det bra jeg er blitt saa glad i familien min her, og dem i meg (faar vi haape). Juleplanen vaar er aa dra til Onkel Luis og Tante Ely - jepp jeg har funnet ut navnet. Jeg er blitt god venn med Luis og Luis (forsaavidt Luis ogsaa), saa det skal bli en flott julaften uansett. Gaver er ikke kjoept inn enda da, vi lever vel alle i religionen mañana, mañana.

Konklusjonen min er som foelger:
Familie er sterkt undervurdert, jul er flotters uansett hvor enn du befinner deg i verden, selvom; borte bra, hjemme best, ribbe er bedre enn hvilken som helst annen julemat - nei, jeg har ikke glemt pinnekjoett, det er bare det at jeg velger aa ikke skrive om det, da det er liiiite digg. Snoe gjoer 90 % av julestemningen - si deg enig! Julen er forskjellig i alle kulturer, til og med fra familie til familie, men Anker-Vahl-Saxhaug-Solnoer julen ligger lett paa foerste plass. Jeg savner dere alle, og jeg gleder meg til aa se dere alle igjen.

God jul, kos dere altfor mye, spis dere feitere enn grisen som steker i ovnen, soerg for aa faa svoren skikkelig sproe(et must!), vaer mye ute i snoen, og ha et flott nytt aar, skaff dere fyrvaerkeri og vaer litt badass!
Jeg er glad i dere

torsdag 22. desember 2011

Luis, Luis og Luis. Mange navn aa huske, mange minner som gjenstaar aa oppleves.

Heads up: Jeg har ikke vaare kjaere norske bokstaver, i og med at PC laderen min tok en altforlang siesta, og jeg sitter derfor paa Felipe's fordervede greie som visstnok er en Hp pc. Derfor, jeg advarer deg! Alt gaar i "ae", "oe" osv, stopp naa hvis du allerede har faatt nok. Hadde ikke gjort noe om du fortsatte aa lese da.

Bueno, 4 dager inn. Flyturen var flotters den, 3 korte timer til Costa Rica, en kjapp burger, og 2 korte timer til Guatemala. Etter noen kvarter med passkontroll og henting av bagasjen, kom vi til utgangshallen. Det luktet kaffe overalt, merkelig det der egentlig. Overalt lukter det kaffe. Digg da. I ankomsthallen sto det trolig 500-600 mennesker, hvor nesten alle var kledd i nasjonaldrakter. Det er kultur det, noe Norge mangler paa den fronten. Det er ikke akkuratt saann at en ankommer Gardermoen, og finner alle sammen i bunader. Naavel, vi fant resten av familien innimellom der. Hittil bestaar den av onkel Luis, tante vet-ikke, fetter Luis og fetter Luis - igjen, og kusine Allison. Foreldrene var naerme aa kalle henne Luisa, men da satte bestermor og bestefar ned foten, mange nok Luis'er som det er. Det hele gjoer ting lettere for meg da, ikke like mange navn aa huske paa.

Allerede paa vei hjem fra flyplassen hoerte jeg et smell som jeg er ganske sikker paa var et pistolskudd. Jeg har hoert tre til hittil, noe man nesten gjoer seg vandt til. Skummelt naar man tenker paa det... Jaja, det er vel saann verden er, alt er ikke som i vaar lille Norge-boble.
Hver dag spiser jeg ny og forskjellig mat, moeter nye folk og ser nye ting. Dette er som en blanding av det aa vaere paa ferie og det aa utveksle helt paa nytt. Familien min er helt raa, og da snakker jeg for saavidt om kjernefamilien jeg har bodd i hele tiden, og alle sammen rundt som bor her i Guatemala. Noe jeg har merket er at aa dra sammen som en familie, paa ferie, hjelper masse paa kjemien og vi er blitt mye bedre kjent bare paa disse fire dagene. Du er heldig om du faar bli med paa ferie med familien din om du er en utvekslingsstudent, det maa jeg si.

Hittil har jeg ikke rukket aa gjoere saa mye, vi har vaert litt rundt i byen, spist et fjell med mat, og egentlig bare slappet av. I gaar var jeg og Gaby (soester) paa fest hos fettere Luis og Luis, saa det var goey aa bli kjent med flere her. Jeg har vel glemt aa si at den ene Luis er 14 aar, og den andre er 18, saa det passer flotters.

Dagens plan bestaar av aa dra til utkanten av byen, og gjoere et eller annet - ikke vet jeg. Sorry for lite underholdene innlegg, kan ikke alltid levere gullord vettu! Mangelen av bilder gjoer vel ikke saken saa mye bedre. Skitt au, skal proeve aa ta noen bilder i dag.

peace

Slitent soeskenpar klokken 06:00 foer avreise


lørdag 17. desember 2011

A pile of random words put together in a text I'd like to call today's essay

Med min kjærlighet for dominikansk kaffe, sitter jeg her i en nokså tom leilighet og sipper på koppen slik som enhver voksen mann bør gjøre iblandt. Baggen er pakket og flybilletten ligger pyntelig ved siden av meg. Hvor skal jeg? Guatemala seff.

Flyet drar 8:35 am søndag morgen (skrivende stund: 18:53 pm, lørdag), to timer til San José, Costa Rica - én time venting - 2 timer til Ciudad de Guatemala, Guatemala.

 Rett foran meg er julepynt, til venstre er julepynt, til høyre står treet, over meg henger en nisse fra vifta, i stolen sitter jeg på en jule-pute. Herre, jeg spiser jo til og med julebrød. Sånn har det vært i nesten to måneder, jeg begynner å føle det er på tide å ta ned alt. Julen varer helt til påsken? Føles som at påsken ligger langt bak. Don't get me wrong though, setter pris på julepynten. Det er vel kanskje et tappert forsøk på å få den ordentlige julestemningen. Men alle oss "frosne istapper" fra Norden, "Der borte", vet vel at det er ingen jul uten snø, grøt (uten smørhjerte, way to go Norge!), mandel i grøten (hvis vi ikke skulle gå tomme for det også) og Onkel Carsten-ikke 60-åringen som den originale Hawaii-julenissen. Nostalgia bør vel være overskriften på dette innlegget - litt seint å bytte nå da.

Jeg har alltid prøvd å holde en rød tråd gjennom hvert innlegg. Den er klippet over nå, i hundre biter, slengt på gulvet og tråkket over, så det er vel ingen vei tilbake nå. Jeg får vel fortsette å messe om alt jeg kommer på inni det nokså forstyrrede hodet jeg har. Nei, ikke på den måten, jenter er fortsatt favoritten og absolutt 1. valget. Er du dum eller. Det er forstyrret fordi spansken ikke sitter perf enda, som betyr at jeg tenker på alle slags språk, engelsk, norsk og spansk. Alt skal organiseres og oversettes innimellom ørene før de forlater leppene med en awkward norsk-spansk uttale. "No now, you're being to hard on yourself", ja det stemmer. For jeg er egentlig fornøyd med spansken min, er på nivå med italienerne, som er å begeistre seg av. Likevel skal det tenkes litt ekstra før jeg får sagt akkuratt hva jeg mener, og det begynner å bli slitsomt. Ja, da glemte jeg hele poenget med dette avsnittet, vi fortsetter;

Hva skal vi snakke om nå da. Dominikansk musikk kanskje? Kjører på med det. Her hører alle på all slags musikk, og Swedish House Mafia er blant favorittene fra House-sjangeren. For dere som ikke vet noe om Swedish House Mafia (hent deg inn/opp i ringa!), de er fra Sverige. Söta brishan. Ellers så hører de veldig mye på Merengue, Bachata, og noe som heter Dembow. Alle rundt meg sier Dembow er "chopo", som betyr at det er sånn "fattig musikk, sånn som de fattige hører på". Noe av den råeste musikken jeg har hørt, sikkelig down to earth, men ikke så jordnær da. For dere som ikke tok den vitsen, så var det en norsk(blond) jente som sa det på tv-programmet Paradise Hotel. Åh, patriotismen bobler frem. Stolt av å være norsk! Nei, tilbake til tema. Dembow er kult, virker litt aggressivt, men kul musikk. Hoftene til dominikarene er utrolige, koreografisk sett altså. Jeg henger fortsatt ikke med, dansene er faktisk ikke så kompliserte heller. Kanskje jeg som er elendig, fullt mulig.

I og med at jeg absolutt ikke har en agenda å skrive ut av, og om jeg skulle hatt det ville den vært relativt tom, tenker jeg på å si farvel for denne gang. Neste gang vi snakkes er jeg med føttene plantet på guatemalsk jord. Forresten; Guatemala has one of the highest violent crime rates in Latin America. In the first seven months of 2011, approximately 42 murders a week were reported in Guatemala City alone. Det sier i alle fall http://travel.state.gov/travel/cis_pa_tw/cis/cis_1129.html, bisken søker spenning!

Skal legge meg under senga, med låst dør og tildekkede vinduer. Kan jo ikke la dere 100-150 daglige lesere bli sittende igjen uten bloggeren til bloggen-med-det-rare-navnet.

Vi snakkes seinar,

Jon


onsdag 14. desember 2011

Wrestling with the blank page

Når sant skal sies, så har jeg ikke mye å fortelle dere. Jeg skriver da av to grunner:
1. fordi jeg har to eksamner i morgen, og orker ikke øve.
 Bedre å late som at jeg ikke fikk tid pga bloggingen. Fin unnskyldning. 
2. Dere er vel sultne på nye ord, kan jeg tenke meg...


Skolevis er jeg i en ganske vanskelig periode, hvor vi skal ha "tentamen" i alle fag innen 19. desember. 13 tentamner som de har presset inn på 6 dager er fascinerende fucka. Det har seg sånn at hver prøve er på 2 timer, ikke en norsk tentamen på 6 timer, heldigvis. Men vanskelig er det sikkert og visst. Herregud a, 200 sider om dominikansk historie, bøye 8 verb i fortid, nåtid og fremtid på fransk, kunne det dominikanske demokratiet inn og ut, minimun 5 filosofiske sider om en eller annen Augustin, et maleri som skal males,  woah litt av et styr. Jeg har to lyspunkter da; Jeg slipper å gjøre kjemi eksamen fordi jeg har fått over 95 % hver måned, og jeg skal til Guatemala på søndag. På mandag, altså 2 dager siden, hadde vi eksamen i spansk, som var grenseløøøst vanskelig. Jeg hadde pugget det vi fikk beskjed om, men prøven handlet om noe helt annet. Uten hverken ordbok eller notatark gikk det ganske i dass - ikke nok med det; Det er visst slik at vi får 12 spørsmål, og man skal velge bort 2 av dem. Det forsto ikke jeg før etter jeg hadde levert. Da sa læreren at hun skulle fjerne de to oppgavene jeg gjorde det best på, for å gi meg en lærepenge. Tett ubridd lism, lite fett.

I går hadde vi engelsk eksamen, ikke noe særlig vanskelig. Present tense, write a paragraph, "I have/has a dog" - den slags tøv. Noe som er noteworthy, er at på mandag kjøpte jeg, for første gang i mitt liv, en bok av egen vilje. Vet ikke hva som skjer med meg jeg, folk forandrer seg tydligvis. Dan Brown - La Conspiración ble valget, jepp du leste riktig. Spansk tittel = spansk tekst = jon er stolt = det bør du også være mor. Tjukk er den også, 669 sider. Jeg har som mål å snakke flytende spansk når jeg legger den på hylla ferdiglest, så om 609 sider skal jeg skrive et innlegg om spansken min, kanskje også slenge inn et video-blogginnlegg også, hvis ikke det blir altfor kleint. Og ja, du leste riktig igjen - jeg har lest 60 sider allerede. Sidene flyr når man sitter på taket her i sola. Blitt mindre tid til å lese til prøvene, men skitt au(stilfullt å si), jeg gidder rett og slett ikke å bruke dagene mine på å øve så mye. Stryker jeg så stryker jeg, er ikke værre enn det.


Stygg som den er, så ligger Cívica boka og stirrer på meg, venter på bli lest med engasjement. Ved siden av fransk boka, og ved siden av den igjen ligger historieboka. møkk


Bilder fra året ligger på her, link til bloggen til tvillingbroren min i Sør-Afrika ligger her.


Chau, adios, hasta luego, nos vemos, hablamos, cuidate etc.,

Jon "el vikingo" Solnør


fredag 2. desember 2011

Hvor du finner bildene

I og med at Blogspot skal være så utrolig vrang og umulig(klager ikke btw), så har jeg laget en Flickr-side hvor du kan se alle bildene fra året. Jeg kommer til å legge ut bilder der regelmessig. Jeg vet det blir mye stress, men ERRU keeeen på å se, får du nesten gjøre det. Give some, get some, ya know?

onsdag 30. november 2011

4 måneder er historie, 6 mangler. Safe to say I'm excited.

Sliten. Glad. Trøtt. Full av energi. Trist. Mett. Våken. Sulten. Imponert. 
 Pesimistisk. Stresset. Skuffet. Overrasket. Sint. Stolthet. Lettet. Optimistisk.
Mange fordeler, få ulemper = Pico Duarte = Utveksling.

Da har det gått 4 hele måneder. Det virker som at jeg har gått inn i en uvane på det å bruke 2-3 uker før jeg får satt meg ned, samlet tankene og skrevet dem ned til dere. Heldigvis, denne gangen, har jeg et par gode grunner. Først på lista er vel turen til Pico Duarte;

Helt klart det tøffeste jeg har opplevd, både fysisk og psykisk. Alle fra området rundt hovedstaden Santo Domingo møttes på kontoret en flott onsdags-ettermiddag. Der fikk jeg møte Julianne(norsk jente) og Maja(norsk jente), så det var gøy. Vi så i spanske bøker om Norge, både trist og flott egentlig. Bøkene får dem til å tro at vi går rundt i bunader hele tiden, alle lever i en fjord og plukker poteter som hovednæring. Så jo idyllisk ut da, men litt langt fra sannheten. UANSETT, så tok vi en 4 timers busstur opp i fjellene. Aldri vært så deilig å snakke norsk igjen, om vi ikke har så fint språk, så er det i hvertfall deeeeeil å snakke. Vi kom frem til en camp rundt 8 på kvelden, og det var tid for mat. Tiden fløy, og det var leggetid. Midt ute på plattingen sa guidene "legg deg ned der du er og sov". AFS sa aldri vi trengte å ta med liggeunderlag, så det ble til å sove på iskald betong 1500 meter over havet. Det at soveposen jeg fikk lånt fra en venninne, var laget for å sove på stranden, altså ikke noe varmeelemter whatsoever, hjalp ikke så voldsomt det heller. Etter en horribel natt på 4-5 timer var det på tide å stå opp, pakke påsaaaan og spise corn-flakes(uten melk, laktose intoleranse ftw) og komme seg ut på den 11 timers ferden oppover fjellet. Det å bare se jord, steiner og røtter, alt i en eneste lang oppoverbakke i 11 timer i strekk, var relativt demotiverende.

Vi kom nå frem til slutt da, nesten først og greier. Som betydde at vi måtte vente på mat til alle var kommet. Sulten var stor og tolmodigheten var lav, men I guess det ikke var noe valg. Etter tre timer venting, kom Thailand boysa og det var tid for mat - en halv potet og to skiver skinke. Den ene var mer skuffet enn den andre, jeg var mildt sagt forbannet. Kvelden kom, temperaturen sank til puslete 5 grader og det var god fyr i bålet. Vi sang alle vår egen nasjonalsang, folk danset og holdt på. Utrolig hvordan dominikanere er,  a l d r i  tomme for energi. Klokken slo godt over midnatt, og alle la seg. Oppe 05:00 SHARP, selvfølgelig begynte Thailand folket å begynne å prate klokken 04:00, så da ble alt håp om å sove sine fulle fem timer borte. Nåvel, kanskje frokost ble servert tidligere. 2 timer senere ble frokost servert, så var det ut å gå igjen. Vi var 2 timer unna toppen (3,098 meter/10,164 fot, høres mye høyere ut). Etter tre timer gåing kom vi  E N D E L I G  til toppen, litt av en mestringsfølelse. Vi slapp et norskt flagg utenfor stupet, patriotisk ass mann. The descent var på tide å ta seg av, det var å ta to-timers turen ned til campen, få med forsyninger(godteri, kjeks og en brus) også bar det ut på en 10-timers tur. Long story short, jeg har aldri i livet vært så sliten når vi kom frem sent på ettermiddagen den dagen. Skoene var et vrak, alle var dehydrerte og uten mat, igjen var det å vente på resten. Imens tok vi en tur til elva for å bade, vannet holdt en forfriskende temperatur på 10 grader, vi bet tenna sammen og mekka fæn meg det også!! En god bøørger(eller 4) til middag slo ikke feil, sinnsykt deilig følelse når vi var fremme. Vi skulle være der på campen i to netter, bare spille volleyball og slappe av. Aldri satt så mye pris på sitte på samme plass over lang tid og bare nyte det å ikke bruke beina til noe som helst - it's the little things.

Søndag morgen kom, og vi måtte pakke alt og sette oss ut på den 8 timers turen til der vi skulle spise Sancocho(syyykt digg) og sette oss på bussene hjemover. Jeg og Johannes gikk som noen helter, tok igjen alle gutta og kom frem blant de første. Mæx chillingz, ubeskrivelig å komme frem.
3-4 timer senere kom sistemann, og det var å si hade før vi satte oss på hver vår buss, de som skulle til sør og nord i landet. Jeg kom inn døra mi klokken 23:30 tror jeg, med skole neste dag. Spise -> Dusj -> sove i en seng for første gang på 4 netter. Jeg våknet kl 14:00 neste dag, så ble visst ikke så mye skole nei. Jeg gledet meg til å sette kameraet inn i pcen og få lastet opp bilder for en gangs skyld, men det fant jeg ingen sted gitt. Utrolig surt, 200 bilder rett i vasken. Bra Facebook eksisterer så jeg kan stjele bilder(enda en gang) og late som at jeg er flink.

1 uke med 2 prøver daglig, så kom fredagen og Johannes til Santo Domingo. Dette er forresten 2. ting på lista for hvorfor jeg ikke har skrevet tidligere. Det har seg sånn at i Moca, der Johannes bor, finnes det ikke en eneste fastfood kjede, og tilfeldigvis har det seg også sånn at jeg har alt på kjøpesenteret ved siden av huset. Jeg tror ikke vi spiste et eneste måltid i huset i løpet av den helgen. Vi var ute med venner fredag og lørdag, og på søndag var det en AFS aktivitet på stranda. En aldri så liten julefeiring blant palmene og de høye gradene. Vi var vel rundt 30-40 AFSere samlet, ordentlig morro altså. Johannes dro hjem med familien sin, og jeg dro hjem der 3 lekser og øve til prøve ventet meg.

En halv uke har gått siden den tid, må si lite interessant har skjedd, men heck, i morgen er det desember. Det betyr at det er 18 dager til jeg reiser til Guatemala - sweeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeet.
Legger ved nesten-selvtatte bilder.
Forresten, jeg så et lite ordtak jeg følte for å kopiere. Jeg pleier ikke være noe fan av å skrive om at alt er så forferdelig og trist, uten aldri ta seg bryet til å gjøre en ordentlig forskjell. Men jeg synes du bør lese dette, det var en god tankevekker.

If you have food in your fridge, clothe on your back, a roof over your head and a place to sleep » you're richer than 75% of the world. If you have money in the bank, your wallet and some spare charge you're among the 8% of the world's welthiest. If you have never experienced the danger of war, the agony of torture and the pain of starvation then you're luckier than 500 million people alive and suffering. And finally if you can read this message then you're more fortunate than 3 BILLION people who cannot read at all around the world. So next time you think that your life is worthless, think about it twice.


Ja, Blogspot gidder ikke å være buddy nok til at jeg skal få lagt ut bildene. De kommer så snart som mulig.

onsdag 16. november 2011

Hittin' the peek of the Caribbean. Literally

Så. Merka visningsstatistikken hadde gått drastisk ned, kanskje det er dere som plutselig er blitt altfor kule for meg, eller så er kanskje bare det at jeg er rævva på oppdatere. Uansett da, så er jeg her for å fikse opp i det hele, sit back and enjoy the ride:


Helt ærlig, så har jeg fint lite å si. Hva jeg har gjort i det siste er nok lite spennende for dere lesere(som viser seg å være fra over hele verden, hvorfor jeg har mange visninger fra både Irland og India er et godt spørsmål), det har jo bare gått i skole fra 07.30-2:10, hjem, lekser, trening også hjem igjen. Men det er vel noe godt i det - jeg har blitt helt vandt til livet her. Alt er ikke helt nytt og spennende, men det begynner å bli mer et liv å leve og venne seg til. Det er litt deilig i grunn, slitsomt å hele tiden oppleve ting. Forrige måned smalt jeg forresten seksere i nesten alle fagene (stek max 4), så det var jo jyyysla kult da.

Hva mer jeg har gjort er ikke så spennende, hva jeg skal gjøre derimot - woah. Om tre timer sitter jeg på bussen med resten av AFS folket på vei til det høyeste fjellet i karibien. Høyere enn Galdhøpiggen, lettere navn også, hehe. Det holder en stolt høyde på 3008 meter og heter Pico Duarte. Det er en 5-dagers tur, med til sammen 20-23 timer spasering. Alle dominikanerne sier det en rå opplevelse, "pero que fríooooo!! Vas a morir del frío". De tar helt av fordi gradene synker til rundt 0. Men neida, ikke no stress for denne gøtten. Godt utstyrt med Bula fleece og skjerf skal nok det gå fint. Guess what. Kamera er tatt med i bagasjen, for en gangs skyld. Kan ærlig si jeg har tatt maks 60 bilder i mens jeg har vært her, føler meg alltid altfor turist når jeg går rundt og tar bilder. Kanskje på tide å ta av seg stolthetshatten og faktisk få tatt noen bilder, så dere får sett litt.

Da var klokken blitt mange duu, på tide å pakke ferdig og sette seg på bussen. Btw, jeg kan jo dedikere noen ord til Endre Villa, og forsåvidt til resten av dere flotte lesere. Endre fortalte meg det er plakater på Asker Videregående Skole om at det går ann å ta et år i Den Dominikanske Republikk etter avsluttet VGS. Mitt råd til deg, Endrenius Elnes, gjør det, uten tvil. Gjelder deg også, du som også leser dette. Hvis ikke DR, så et annet land. Livet er for kort til å kjede seg i gamle Norge. No trash talk om Norge, men det er litt for kjedelig i grunn:) Jeg hører Ap vil innføre at unge mannlige bilførere ikke skal få lov til å kjøre med passasjerer - hva er det for noe?? Sykt trist at det skal gå så langt. Vi som alltid har vært så gode på å fjerne kjønnsdiskriminering i Norge...

Jaja, vi har vel alle andre ting å bekymre oss for før den tid kommer. På tide å ta farvel for denne gang, er hjemme igjen om 5 dager. Lover å komme med gode bilder og gode ord. Forresten, spansken begynner å sitte godt nå. Par måneder til, så sitter den perf.

Ciao

søndag 30. oktober 2011

2208

Det er mange timer det. 2208 timer - 132480 sekunder. Så lenge har jeg vært her. Eller lettere sagt, 3 måneder er DOWN! Som dere allerede vet, som kanskje hvert eneste innlegg hittil har handlet om, så aner jeg ikke hvor tiden er blitt av. Skal derfor ikke gå noe særlig inn på det, men heller inn på hva denne vikingen har brukt tiden sin på her nede i solfylte karibien.

Kan vel starte med begynnelsen av måneden da. Jeg er Senior på skolen, som da vil si at alle har graduación i slutten av året. Hver skole har sitt eget navn for oss seniors, noe som vi velger selv. Minner mye om russeopplegget vi har i Norge. Vi brukte ca 2 uker på innbetaling, finne navn, lage tskjorter også videre, også videre. 14. oktober var det da avdukning(norsken min rustner, sorry for det) av navn. Vi dro alle til en venns hus, hvor vi fikk t-skjortene. Alle hadde navnet/kallenavnet sitt bakpå, hvor jeg da har navnet "El Rubio" bakpå(blondie). Anyways, vi gikk alle ut av huset, og fikk øye på bilen som skulle frakte oss til skolen. Det var vel mer en pick up truck, men svæære høyttalere bak. Vi klamret oss alle rundt bilen, med en kompis fra klassen kjøre en 4-hjuling foran for å lede vei. Vi satte på høy musikk, med gutta på taket med mikrofoner og skikkelig liv. Vi kom til skolen, hvor alle 200 elevene sto på fotballbanen. Jentene i klassen dro av en dans, og når lærerene ble med gikk det i alle fall opp for meg at jeg ikke var hjemme i Norge. Det ble holdt taler, vi ropte CYGNUS on the top of our lungs, og det var skikkelig liv. Cygnus '12 er forresten navnet vårt, betydningen aner jeg ikke hva er, men hey; det klinger bra i alle fall!!





På vei til skolen



God-blikket, God-håret

CYGNUS '12

Et par uker gikk med skole, lekser og trening, og det var på tide med en aldri så liten skoletur. Forrige fredag(21. okt) satte vi oss på en buss fra hovedstaden og innover i landet. Etter en to timers busstur befant vi oss i fjellene av Jarabacoa. Gutta og jentene fordelte seg på hvert sitt rom, la fra seg bagasje og så var det forings-tid. Selvfølgelig tradisjonell bønner, ris og kylling mat, helt greit det. Hovedmålet med oppoholdet var å "se seg innenfra", derfor fulgte selvfølgelig et helt sett med aktiviteter. De viste seg å være morsomme, vi lo og snakket i ett kjør og jeg var skikkelig fornøyd med opplegget. Plutselig sier de at vi skal ta på badebukser og stelle oss ved inngangen av "ranchen". Det var tid for RAFTING. 

Våtdrakter, hjelmer og årer ble delt ut, og vi satte oss i en svær bil. Jeg må vel innrømme jeg hadde litt noia når jeg satt der, og så på elven ved siden av veien med vannfall på 5 meter, ned på steinete underlag. Vi gikk igjennom kommandoer, som "padle forover", "sett dere ned", "padle bakover". 20 minutter med det, og det var på tide å komme seg uti. Alt i alt var det 40 min konstant adrenalin rush, med et par rolige pauser. 

Da vi kom tilbake til campen var det rett på neste aktivitet, som gikk ut på å snakke om "Hva har jeg?", "Hvor vil jeg?" osv osv. Før jeg dro hit på utveksling, hadde jeg bare dette året i hodet. Jeg hadde aldri tenkt videre enn dette året, og jeg hadde vel helt glemt det selv i løpet av disse tre månedene. Men jeg fikk endelig muligheten på campen til å tenke virkelig hva jeg vil, hvordan jeg skal få det til og andre ambisjoner. Jeg er tydelig fascinert av språk, nye land med nye kulturer og helt nye opplevelser, og jeg er sikker på at det er noe jeg fortsette med etter dette året. Tilbake til nåtid - vi bygde et svært bål og vi satt alle rundt bålet med varm kakao (unntatt meg da, laktose intoleranse ftw), minnet veldig om turer med Risenga. Uansett, vi snakket alle om hvordan hver enkelt kunne bidra til bedre miljø i klassen etc, tror det hjalp veldig for alle sammen. Neste dag hadde vi et par aktiviteter, også var det tid for å teste bassenget. Skikkelig chill, ettersom luften holdt 35 grader. Etter det skrev vi under på et forsikringsark, tok på oss klatreutstyr og sto ovenfor et massivt klatreannlegg. Drit gøy egentlig, skal definitivt prøves igjen.

Både rafting og klatringen skulle være illustrasjoner av livet og valg i livet. Rafting, der alt er urolig, flere fritt fall, vondt, morsomt, farlig, og enkelte rolige etapper hvor en kan puste ut og slappe av. Klatring - der du stor overfor store utfordringer i livet, men har alltid en sikring(familie, venner osv), noen å støtte deg på. For meg var dette mer to syke adrenalinrush, mye morro og latter med venner, men de har selvfølgelig et poeng.

Samme to-timers busstur hjem, legge fra bagasje, også var det rett på en bursdagsfest med BBQ og basseng. Skikkelig travel bisk, denne typen her. Etter denne helgen fulgte "hell-week" igjen, med to-tre eksamener hver dag. Det var derfor superdeilig å avslutte den uka med SWEDISH HOUSE MAFIA på fredag!! 5000 mennesker, alle i hvert sitt kostyme - liv og røøøøre. 

De følgende tre ukene blir bare vanlig skole, lekser og trening, ingen store ting på agendaen - tror jeg. Det er det som er greia med å være utvekslingsstudent, du aner ikke noe mer enn 5 minutter frem i tid. Then again, så kan det være at det ikke har noe med å være en utvekslingsstudent, men heller det å være blant dominikanere. Det er så spontane av seg, at planlegging ikke eksisterer. Er en grunn til at jeg ikke har lært det ordet på spansk, og jeg har på følelsen det ikke er noe jeg har bruk for å lære. Nåvel, veldig deilig egentlig. Forresten, forrige helg var jeg i Trujillo sitt gamle palass(Trujillo er Dom. Rep's Hitler) i San Cristóbal. Har ingen bilder derfra, da det ikke var lov til å ta bilder(eller egentlig en fair unnskyldning for at jeg glemte kamera, tehe). Det var vel det, live strong og kos dere - det er i alle fall min plan.






 


feelin' tan





nei nei, ikke noia da







tirsdag 25. oktober 2011

Tenker du på om du vil være en utvekslingsstudent?

Need reasons why to do an exchange year? Here you go: 

How do you know what is a dream if you never accomplished one? 
How do you know what is an adventure if you never took part in one? 
How do you know what is anguish if you never said goodbye to your family and friends with your eyes full of tears?
How do you know what is being desperate, if you never arrived in a place alone and could not understand a word of what everyone else was saying? 
How do you know what is diversity if you never lived under the same roof with people from all over the world? 
How do you know what is tolerance, if you never had to get used to something different even if you didn’t like it? 
How do you know what is autonomy, if you never had the chance to decide something by yourself? 
How do you know what it means to grow up, if you never stopped being a child to start a new course? 
How do you know what is to be helpless, if you never wanted to hug someone and had a computer screen to prevent you from doing it? 
How do you know what is distance, if you never, looking at a map, said “I am so far away”? 
How do you know what is a language, if you never had to learn one to make friends? 
How do you know what is patriotism, if you never shouted “I love my country” holding a flag in your hands? 
How do you know what is the true reality, if you never had the chance to see a lot of them to make one? 
How do you know what is an opportunity, if you never caught one? 
How do you know what is pride, if you never experienced it for yourself at realizing how much you have accomplished? 
How do you know what is to seize the day, if you never saw the time running so fast? 
How do you know what is a friend, if the circumstances never showed you the true ones? 
How do you know what is a family, if you never had one that supported you unconditionally? 
How do you know what are borders, if you never crossed yours, to see what there was on the other side? 
How do you know what is imagination, if you never thought about the moment when you would go back home? 
How do you know the world, if you have never been an exchange student?

Lurer du fortsatt? 



søndag 9. oktober 2011

Bak lerret

(Eier ikke nok ork i dag til å skrive en innledning)

Føler at det er på tide å skrive et litt mer seriøst innlegg om hvordan det faktisk er å være en utvekslingsstudent. Heads up, kan bli litt mer emo-ish enn hva dere kanskje er vandt med, men føler det er på sin plass, so lets get serious for a moment.

Ordet "utvekslingsstudent" har vel egentlig ingen fast definisjon, da så mye avhenger av hvor du er, hvordan alle rundt deg er og hvordan DU er. Likevel er det en ting alle utvekslingsstudenter har til felles; det kan være helt bedritent til tider, skikkelig vanskelig. Vanskelig familie, nye regler, nytt klima, et tredjespråk(muligens), ny skole med rare regler, skoleuniform, uhensynsfulle lærere, venneproblemer, nostalgia til alt du forlot hjemme, jeg vet ikke hva. Selvom et AFS år er helt vanvittig morsomt og lærerikt, så er det ikke noe man skal prøve å "selge" videre, noe å promotere uten å fortelle nok rundt det. For det kreves mye av den som sender inn søknaden. AFS sier at den første måneden, mer eller mindre, går hurtig unna, uten noe tid til å tenke på dem hjemme. De har rett, det gikk fort. Jeg er nå inne i min tredje måned, og jeg aner ikke hvor tiden har blitt av. Likevel, føler jeg det av og til at det har gått utrolig sakte. En dag opplever du at dagen har alt for få timer, en annen dag alt for mange. Sånn er det, livet er ikke en dans på roser uansett hvor du er. Ting er ofte vanskelige før de blir lette.

Det var vel å merke på skolen. De første dagene var jeg super populær. Jeg trengte ikke å gjøre noe, alle ville bli kjent med meg. En god start, ettersom jeg var ganske nervøs overfor språket og sånt. Dager gikk, og jeg kom inn i min andre uke. Plutselig var jeg en vanlig elev i klassen, den ukjente med den ok spansken. Ting ble med ett litt vanskeligere, og lettere ble det ikke da jeg ble innblandet i noe drama greier mellom to eks-kjærester. Sjalusi fra den ene parten fordi vi snakket sammen og masse tøv, men som min kjære bror fortalte meg; latinamerikansk drama er ikke til å unngå. Not to worry though, jeg har det flotters på skolen.

Et annet tema er tilgjengeligheten vi idag har til alt hjemme. Jeg kan jo snakke gratis med hele familien gjennom What's App, når jeg vil. Facebook er alltid i nærheten, Twitter og alt det der. Jeg kan skype med familien eller venner når det skulle passe. Ha en fot her og en fot der. Mange skulle tro det skulle hjelpe på hjemlengselen, da er vi jo ikke så langt unna hverandre allikevel, sant? Jeg tror dette er en del av roten til savnet til alt hjemme. Man klarer ikke helt å slippe seg løs fra Norge, og leve 110 % her. Et utvekslingsår i dag er forskjellig fra hva det var før. Likevel må du være åpen for at du kan komme til et sted uten alle disse "hjelpemidlene", og da er du virkelig alene.

Facebook eller ikke, du trenger å være en person som kan tåle berg og dalbane turen du skal ta gjennom dette året, hvis ikke er det ikke noen vits. Mitt råd i det store og det hele er vel egentlig å gjøre seg forberedt på at ting kan gå rett i dass noen ganger, å takle det, lære av det og komme seg videre.




Jeg har lært at det alltid er bra å avslutte en tekst med en quote, et ordtak. Hvis noen andre allerede har sagt det best, og du kan ikke toppe det, stjel fra dem og come out strong. Så jeg valgte et utdrag fra Marte Stine, en utvekslingsstudent som var i Mexico i fjor;

"Selv om mitt første møte med den mexicanske kulturen nok kan beskrives som et realt mageplask, så karet jeg meg på et slags vis opp igjen. Og det er akkurat her du som utvekslingsstudent har to valg; du kan enten legge deg ned, klage og aldri gjøre et nytt forsøk, eller du kan klatre møysomt opp på stupebrettet igjen – om enn litt redd eller tvilende – og prøve igjen og igjen, helt til du kan delta i OL i stuping. For selv om mageplaskene blir mange og det gjør like vondt hver gang, så gjelder det å ikke gi seg, fordi det er etter alt strevet at belønninga kommer, i form av uvurderlig erfaring og følelsen av å mestre noe helt nytt og annerledes. Sånn er det når en plutselig står ovenfor en helt fremmed kultur også, det koster arbeid å lære den å kjenne og å bli en del av den. Men når alt kommer til alt, så er det en utrolig og helt unik opplevelse en ikke kan få på så mange andre måter enn det å være utvekslingsstudent."  


Jon

lørdag 1. oktober 2011

2 down, 8 to go. Final del primero cuatrimestre.

Da har jeg vært her i 2 måneder. Hæ? T o  m å n e d e r? Sykt hvor fort tiden har gått. Folkene jeg har møtt, føler jeg har kjent hele livet. Blitt kjent med store deler av byen (stor forskjell fra 60-70.000 innbyggere i Asker til 3,7 millioner (2010) mennesker her i hovedstaden), og ting begynner å gå på skinner på skolen. Nettop kommet hjem fra elevsamtale med lærer og foreldre, gjort det overraskende bra. Strøk i Lengua Espanola, med 64 %. Resten av fagene lå jeg på 90-96 % (bedre enn de fleste i klassen, skyter ikke altså), og lærerene var fornøyde. Fikk til og med 96 i fransk, kanskje læreren ikke er en  @!*%#  allikevel? Nå er 1/4 av halvåret på skolen unnagjort, føles ganske deilig. Ikke en eneste prøve før hell-week begynner igjen siste uka i oktober.

I det siste har det vært en del ting med AFS, mye morro. 17. september var det "Limpieza la playa", basically rense en strand for søppel. Høres stusselig ut, men det var gøy. Møtte mange AFSere, og en dominikaner som bodde i Stockholm 2010/2011. Han kom bort til meg og sa "Hej mannen, hur er laget? Aa, det er ruligt." Jeg skjønte praktisk talt ikke en dritt, han hadde en perfekt uttale. Fascinerende shit. Etter det fulgte et par uker med skole, så var det en liten AFS samling på El día de la Paz, internasjonal fredsdag. Jeg vet jeg lovte å ta med kamera for å ta bilder, men det ble jo ikke noe av... Stjeler noen bilder fra Facebook, så skal dere få se. Samlingsstedet var et stykke unna huset, så jeg måtte ta en taxi, alene. Var jo greit, gjort det før. Jeg sa adressen, og han slapp meg av 5-6 kvartaler unna. "Gå den retningen i et par meter, så er du der." Uten batteri på mobilen, vertsmor som også er uten mobil i en taxi som har kjørt seg vill, var det ikke lett. Men haha, når jeg ser Johannes høye hode fra 500 meter unna, ble det med ett litt lettere. Mor kom en time senere, men det gikk jo fint - dominikanere eier ikke punktlighet uansett, alt begynte vel 1,5 time senere enn det skulle. DJ Mr. Lulo, en av de som jobber i AFS, hadde med DJ mixebordet sitt, satte opp et partytelt og festen var vel så og si i gang. Alle fikk ca 100 brosjyrer hver som vi skulle dele ut til biler i lyskryssene. Fullt av liv, skikkelig morro. Kult når Lulo spilte av Dra tilbake - Erik & Kriss og Cmon talk - Bernhoft, følte meg som hjemme. Etter et kort besøk på Taco Bell var kvelden over, og jeg skulle hjem og øve til tre prøver dagen etter.

Det var en ting til jeg har gjort, var det ikke? Hm.. Jo jeg var på Akon konsert!! Helt sjukt, drit bra opplegg og show, jeg fikk til og med rørt han (lol ikke noe celebrity crush, er bare kult å kunne si det). Det ble en lang natt, skal ikke gå i detalj, men solen tittet opp før jeg rakk å legge meg. Hører rykter om at Bruno Mars kommer, hysj hysj. Blir sikkert rått det også.

Jeg har snakket en del med familien min her angående broren min som er i Sør-Afrika. Pga problemer der nede, er det ikke lett for Peter. Vertsmoren min har allerede snakket med sin familie her og i Guatemala om de vil ha ham, og alle har sagt ja. Koselig fra hennes side, men det gjenstår å se hva AFS Sør-Afrika får til, og hva Peter har lyst til. Además, så vet jeg ikke om AFS godkjenner brødre i samme land, eller om det går ann å gjøre et unntak. Det er alltid en mulighet, du er velkommen hit om AFS går god for det. Du fortjener å ha det rått, mye råere enn meg nå Peter, håper ting løser seg.

Og ja, hvis noen har lyst til å sende meg 1 (kasse?) Urge ned, så er det bare å spørre om adressen:):):) Jeg lover å bli takknemlig.

Mer enn det hadde jeg ikke på hjertet for denne gang, kos dere i høstværet. Etter hva VG Nett melder så virker det som støvle-været er godt i gang - her går det for det meste i Havaianas og shorts. Vet ikke hva som frister mest? En god grublings til neste gang,
me pratas.


-Model Castings Yuderky-

-Model Castings Yuderky-



-Model Castings Yuderky-



@ Akon

V-Mor og Johannes

Akon brishan 


Skoene etter Akon. De er heeelt ødelagte

Holder høye grader tidlig på morgenen

El día de la Paz



Svenske killan! Holder en fyldig pose der?!


video
Akon doing his thing

tirsdag 20. september 2011

La vida tranquila

Da var det gått hele 11 dager siden siste innlegg, heldigvis er det bare fordi denne gutten ikke orker å skrive så ofte. På tide å sette rævva i sjette gir og fyre av et aldri så lite innlegg. The fact is, det er lite nytt å fortelle dere. Jeg lever mitt vanlige liv med skole mandag-fredag (7.30-2:10), med hjemmelekser hver dag. Sitter ganske lenge med lekser hver dag, mest fordi alt tar lengre tid da alt er på spansk. Fransktimene er ikke så vanskelige som jeg skulle tro, de er mye vanskeligere. Mest fordi læreren er en (lo siento) bitch on wheels. Jeg gjør leksene, bruker lang tid på å få det riktig (for dere som ikke visste det så har jeg aldri hatt fransk før i hele mitt liv), også kommer jeg i timen da, fornøyd som aldri før. Læreren markerer feilene mine, sier noe hissig på spansk til meg og ber meg gjøre alt igjen - fordi det ikke var perfekt. Jaja, skal ikke gå mer inn på det, men hun er i alle fall ikke en av favorittlærerene mine. Det var vanskelig i starten å komme seg inn i en type stå opp klokken seks rutine etter mer enn 3 måneder ferie, men jeg begynte å få det til for en uke siden - så ble jeg syk. Ikke sant, hvordan blir man syk i det klimaet her? Grunnen er at air conditionen i klasserommet blåser rett på meg, jeg sitter visst på den "fryktede plassen" i klasserommet. Har til sammen vært borte fra skolen i 3 dager.

Skolen her har et merkelig system på evaluering av elevene sine. Vi har fire uker med bare klassetimer, også en uke med alle prøvene. Med 14 fag på 5 dager, sier kalkulatoren at jeg har 2,8 prøver dagen. Det er mange det - alle på spansk seffff. Kjemi og matte går fint, after all er ikke tall på spansk. Jeg snakket med lærerene i går ang at jeg ikke er flink nok i spansk til å gjøre det godt nok til å ikke stryke på prøvene (man trenger 70 % korrekt for å ikke stryke), og de har full forståelse - selvom jeg har naila 90 og 95 de siste prøvene(stolt? ja). I skrivende stund går jeg glipp av en kjemiprøve, pga sykdom. Som betyr at i morgen har jeg matteprøve og kjemiprøve,  yeh blir morro.

Nå er det bare litt under 3 måneder til jeg reiser med familien til Guatemala. Vet ikke om jeg har fortalt det før, men de flyttet fra Guatemala for fire år siden, og har siden det feiret jul og nyttår der borte. Jeg gleder meg veldig, savner allerede ferie. I Guatemala i vinterstider er det mellom 5 og 10 grader ute, så det skal bli deilig å få litt kjølige temperaturer!

Språket går fremover det, denne uken begynner jeg og Sonia (vertsmor) med å holde spanskkurs for andre AFS studenter, jaada kult å bli bedt av AFS kontoret om å holde kurs. I AFS er det ikke så mye som har skjedd siden campen, men i morgen er feiring av el Día Internacional de la Paz, som er International Day of Peace. Alle (nesten) AFS studentene kommer hit til hovedstaden, for å feire. Hører rykter om at alle AFS studentene skal få ansiktene sine malt i flaggfarger, blir sikkert spennende. Skal se om jeg får med meg kamera da, blitt lite knipsing i det siste... I november tror jeg det er to AFS turer, en til Pico Duarte (høyeste fjell i karibien, høyere enn Galdhøpiggen!) og Surf Camp på nordkysten, blir supert!! Da er det vel bare å pusse støv av de gamle surfeferdighetene og briljere på brettet.

2 ting


1. Ikke sjekk yr for å sjekke været her, de sier bare regn, regn og regn. Negative unger, her er det soool
2. Her er deres etterlengtede bilder

9 etasjer treningssenter - utenfør døra


Bachata

Drive through liquor store. Ikke bra




Spottet en hai på den stranden på bildene over. 
Haien er visst ikke farlig, sa de. Eller?

Enslig palme i retning Venezuela




Ny Two and a Half Men episode ute, sneiks!







        

torsdag 8. september 2011

En Bror Mindre i Hus

Triste søskner

Da har vertsbror Felipe dratt til Tyskland, med AFS. Når jeg ankom landet visste jeg at han skulle dra en måned senere, men fy så fort tiden har gått. Og så gode venner vi har blitt, kunne ikke klaffet bedre sammen, tror jeg. Han har dratt meg med overalt, jeg møtt nye folk hele tiden og nesten aldri kjedet meg. I følge Facebook har jeg møtt 87 (++) nye mennesker, og jeg tipper 50-60 stykker av dem er på grunn av Felipe. Han trodde helt frem til 10 min før "Go to gate" lyste over skjermene at han skulle hjem 7. Juni, altså fire dager før jeg drar hjem til Norge. Det var alltid digg å tenke på at han kommer hjem før jeg drar, så jeg ser han igjen, men det viste seg at hjemreisedatoen hans er 7. Juli. Så, å si hade ble plutselig mye kjipere enn jeg trodde.  Likevel ønsker jeg han et sykt år, selvom det skal mye å overgå craziness når du flytter fra DR til et annet land... Han reiser med "Bier"og "Natürlich" i språkkunnskaper og en 20 kilos bag, alt lagt opp for et bra år tror jeg. Skummelt å tenke på at om bare 10 måneder er det jeg som drar herfra.... Nå er klokken 21:15 og jeg skal legge meg. Tidlig ja, men både i går og kvelden før har vi festet og feiret Felipe og et par andre som skal hit og dit, så blitt lite søvn på meg i det siste. Og ja, en ting til. Tenkte å slenge på et bilde av lunsjen min her forelden dag. Ganske(syykt) digg.



Menyen sa 16 oz steak. Den var minst 100

tirsdag 30. august 2011

En hilsen og en oppdatering




Da var denne gutten satt på skolebenken igjen. Opp klokken seks, fresh som alltid. Sov forresten tre timer natt til første skoledag, det viste seg at å snu døgnet er ikke så lett allikevel... Anyways, en kald dusj (ikke noe varmt vann om morgenen) og to pizzastykker senere var jeg på vei til skolen, litt nervøs. Vi sto på fotball/basketbanen alle 300 elever, fra 6 år til 17-18 år og hørte på rektor og andre lærere snakke om hvordan året skulle bli, hvordan vi har blitt voksne og skal ta ansvar for egen læring, du vet, den prekenen alle lærere elsker. Deretter heiset de flagget, alle med hånden på hjertet, og sang nasjonalsangen. Jeg antok at det var noe de gjorde siden det var første dag, så når jeg så på timeplanen at morgendagens time skulle starte 7:45, så møtte jeg opp 7:45. Lite kult å komme midt under nasjonalsyngingen, men jeg er vel unnskyldt i og jeg er en AFSer… Hva som er ganske sykt er hvor høylytte de er i timene. Det høres ut som de krangler hele tiden, men de sier bare ”that’s how we dominicans talk. Get used to it”. Det er helt umulig å jobbe i, men det vel bare enda en liten utfordring å takle.

Tenkte også å skrive en hilsen til bror som reiser om noen timer. Ha det drit kult, blir sikkert stress i starten med klikk-klakk språk, null internett og 0,5 % med engelskferdigheter, men det burde gå bra. Alle her er spente på oppdatering, spesielt hostmom om hvordan Afrika er, hun elsker det visst!! GOD TUR

Mer gidder jeg ikke å skrive, dessverre! Klokken ble mye og jeg har matteprøve i morgen (jepp, andre dagen)…

Vi blogges, er det visst vi bloggere sier! tehe