Bak lerret

(Eier ikke nok ork i dag til å skrive en innledning)

Føler at det er på tide å skrive et litt mer seriøst innlegg om hvordan det faktisk er å være en utvekslingsstudent. Heads up, kan bli litt mer emo-ish enn hva dere kanskje er vandt med, men føler det er på sin plass, so lets get serious for a moment.

Ordet "utvekslingsstudent" har vel egentlig ingen fast definisjon, da så mye avhenger av hvor du er, hvordan alle rundt deg er og hvordan DU er. Likevel er det en ting alle utvekslingsstudenter har til felles; det kan være helt bedritent til tider, skikkelig vanskelig. Vanskelig familie, nye regler, nytt klima, et tredjespråk(muligens), ny skole med rare regler, skoleuniform, uhensynsfulle lærere, venneproblemer, nostalgia til alt du forlot hjemme, jeg vet ikke hva. Selvom et AFS år er helt vanvittig morsomt og lærerikt, så er det ikke noe man skal prøve å "selge" videre, noe å promotere uten å fortelle nok rundt det. For det kreves mye av den som sender inn søknaden. AFS sier at den første måneden, mer eller mindre, går hurtig unna, uten noe tid til å tenke på dem hjemme. De har rett, det gikk fort. Jeg er nå inne i min tredje måned, og jeg aner ikke hvor tiden har blitt av. Likevel, føler jeg det av og til at det har gått utrolig sakte. En dag opplever du at dagen har alt for få timer, en annen dag alt for mange. Sånn er det, livet er ikke en dans på roser uansett hvor du er. Ting er ofte vanskelige før de blir lette.

Det var vel å merke på skolen. De første dagene var jeg super populær. Jeg trengte ikke å gjøre noe, alle ville bli kjent med meg. En god start, ettersom jeg var ganske nervøs overfor språket og sånt. Dager gikk, og jeg kom inn i min andre uke. Plutselig var jeg en vanlig elev i klassen, den ukjente med den ok spansken. Ting ble med ett litt vanskeligere, og lettere ble det ikke da jeg ble innblandet i noe drama greier mellom to eks-kjærester. Sjalusi fra den ene parten fordi vi snakket sammen og masse tøv, men som min kjære bror fortalte meg; latinamerikansk drama er ikke til å unngå. Not to worry though, jeg har det flotters på skolen.

Et annet tema er tilgjengeligheten vi idag har til alt hjemme. Jeg kan jo snakke gratis med hele familien gjennom What's App, når jeg vil. Facebook er alltid i nærheten, Twitter og alt det der. Jeg kan skype med familien eller venner når det skulle passe. Ha en fot her og en fot der. Mange skulle tro det skulle hjelpe på hjemlengselen, da er vi jo ikke så langt unna hverandre allikevel, sant? Jeg tror dette er en del av roten til savnet til alt hjemme. Man klarer ikke helt å slippe seg løs fra Norge, og leve 110 % her. Et utvekslingsår i dag er forskjellig fra hva det var før. Likevel må du være åpen for at du kan komme til et sted uten alle disse "hjelpemidlene", og da er du virkelig alene.

Facebook eller ikke, du trenger å være en person som kan tåle berg og dalbane turen du skal ta gjennom dette året, hvis ikke er det ikke noen vits. Mitt råd i det store og det hele er vel egentlig å gjøre seg forberedt på at ting kan gå rett i dass noen ganger, å takle det, lære av det og komme seg videre.




Jeg har lært at det alltid er bra å avslutte en tekst med en quote, et ordtak. Hvis noen andre allerede har sagt det best, og du kan ikke toppe det, stjel fra dem og come out strong. Så jeg valgte et utdrag fra Marte Stine, en utvekslingsstudent som var i Mexico i fjor;

"Selv om mitt første møte med den mexicanske kulturen nok kan beskrives som et realt mageplask, så karet jeg meg på et slags vis opp igjen. Og det er akkurat her du som utvekslingsstudent har to valg; du kan enten legge deg ned, klage og aldri gjøre et nytt forsøk, eller du kan klatre møysomt opp på stupebrettet igjen – om enn litt redd eller tvilende – og prøve igjen og igjen, helt til du kan delta i OL i stuping. For selv om mageplaskene blir mange og det gjør like vondt hver gang, så gjelder det å ikke gi seg, fordi det er etter alt strevet at belønninga kommer, i form av uvurderlig erfaring og følelsen av å mestre noe helt nytt og annerledes. Sånn er det når en plutselig står ovenfor en helt fremmed kultur også, det koster arbeid å lære den å kjenne og å bli en del av den. Men når alt kommer til alt, så er det en utrolig og helt unik opplevelse en ikke kan få på så mange andre måter enn det å være utvekslingsstudent."  

Jon